Bad Nauheim ligger vest i Tyskland ved foten av Taunusfjellene, omkranset av vindruer, frukt- og rosehager. Saltkildene i området ble utnyttet allerede av kelterne og romerne. På 1700 – tallet var saltproduksjonen i Nauheim av de største og mest moderne i sitt slag. På begynnelsen av 1800 – tallet, da den helsebringende effekten av saltvann fra nylig utborede brønner ble anerkjent, endret den saltproduserende landsbyen seg til kurbad. I 1854 fikk Nauheim bystatus, og i 1869 fikk den tittelen ‘Bad’ (= bad).

I 1900 var Bad Nauheim et internasjonalt anerkjent kurbad med flere tusen gjester. En kur i en badelandsby var ikke bare helsebringende. Den møtte også et internasjonalt publikums behov for sosial interaksjon. Århundreskiftet, med dets nye hygiene, estetiske ideal og forventninger, krevde nye badehus. Bad Nauheim tilhørte storhertugen av Hessen-Darmstadt. Storhertug Ernst Ludwig av Hessen og Rhinen var et framtidsrettet overhode med stor interesse for kunst. Storhertugen hadde også verdslige interesser, og mente at kunsten var en lovende økonomisk sektor. Mottoet hans var: «Mitt Hessen skal blomstre, og kunsten sammen med den». Dette skulle de nye byggene i Bad Nauheim vise.

I perioden 1902 – 1912 ledet regjeringens bygginspektør, Wilhelm Jost, fornyelsen av kurbadene og det tekniske utstyret etter en enhetlig plan. I 1901/02 bygde Jost Inhalatoriumet, midt i kurbadparken. Dette blir i dag brukt som Bad Nauheims offentlige bibliotek.

Der Sprudelhof (stort åpent gårdsrom med fontener) ble bygd mellom 1905 og 1912. Den hadde 265 omkledningsrom, kongelige baderom og nye fontenebasseng.

De rikt dekorerte badehusene med tilhørende venterom samt en utsmykket indre gårdsplass gjør Sprudelhof til et av de mest imponerende vitnesbyrd på tysk jugendstil. Gårdsplassen og de seks venterommene er utformet i ulike stiler med flere kunstnerlige detaljer. All utsmykning på kilder og skulpturer refererer til vannets helsebringende kraft.

Die Trinkkuranlage (kurkompleks med ulike drikkevannkilder) ble reist mellom 1910 og 1912. Det hesteskoformede bygget omgir en kollonnegang, et indre gårdsrom, en drikkehall, en musikkpaviljong og et rektangulært vannbasseng. Der Kurbrunnen (kurbrønn, kur) i enden av den vestligste kolonnen er bundet sammen med drikkehallen. I sentrum av det hele ligger en kilde med gyllent kuppelformet tak som gir helsefrembringende vann.

På samme tid ble kurhuset (kurbadets hovedbygning) som ble reist mellom 1862 og 1864 utvidet: terrassen og hagen ble forstørret og en musikkpaviljong ble føyd til. En konserthall, rikt dekorert med abstrakt og figurativ jugendstilmaleri ble også reist.