Rundt 1900 var Wien er by med et pulserende og intellektuelt stimulerende liv, en dynamisk hovedstad for en elite som gjorde banebrytende arbeid på mange felt. Otto Wagner sa i 1905 at «til tross for ugunstige forhold går Wien i spissen for kulturnasjonene». På lignende måte uttrykte internasjonale kritikere at Wien var nesten uten sidestykke når det gjaldt den store mengden moderne arkitektur byen kunne tilby i denne perioden.

Gustav Klimt og hans tilhengere forlot i 1897 det tradisjonelle lauget for billedkunstnere og grunnla sin egen organisasjon («Secession»). Josef Maria Olbrich bygde et hus for dem som var et «Gesamtkunstwerk» (helhetskunstverk) i seg selv. Otto Wagner satte sitt preg på det arkitektoniske Wien og oppnådde et gjennombrudd for den nye stilen med sine Wienzeile-hus, og ved å bygge stasjonene til den nye bybanen i jugendstil. Kritikere og anmeldere, deriblant Hermann Bahr, dukket raskt opp, lokket fram av den nye stilens raske suksess.

Den nye bevegelsen, som Otto Wagner og Josef Hoffman sluttet seg til, og som hadde Max Fabiani i sine rekker, kuttet ned på de dekorative elementene og forkynte en økonomisk bruk av geometri og disiplinert utsmykning, samtidig som de hevdet at de skapte et Gesamtkunstwerk. Wiens viktigste bygning fra denne perioden er Otto Wagners Postsparebanken. Men det var Adolf Loos som var mest iherdig når det gjaldt å bevege seg i retning av modernismen: Han avviste all utsmykning og vendte seg til og med mot Gesamtkunstwerk-konseptet.

Likevel skulle modernismen forbli av liten betydning for wienerarkitektur de neste tiårene. En ny stil kjent som Heimatstil, som hadde sine røtter i Biedermeier-perioden, vant innpass. En viktig representant for denne bevegelsen som bevisst returnerte til fortiden, var Leopold Bauer, som etterfulgte Otto Wagner ved kunstakademiet.