Originaliteten i katalansk modernisme er resultatet av en tydelig motsetning mellom tradisjon og modernitet. Den var en nytolkning av Catalonias historie og tradisjoner, gjort av et samfunn som ønsket å vise seg som kosmopolitisk og moderne. På 1890 – tallet blåste arkitekter og designere nytt liv i fortida, ved å skape en stil som forente middelaldersk-, arkaisk- og kosmopolitisk byggekunst.

Etter 1900 fikk man også sans for de buktede og abstrakte formene som preget europeisk art nouveau. Spanias nøytralitet under første verdenskrig, som førte til en viss velstand, gjorde at modernismen kunne fortsette inn på 20 – tallet. Dette er en annen særegenhet ved den katalanske bevegelsen sammenlignet med sine europeiske motstykker.

Modernismen bredte seg over hele Catalonia, Balearene og Valencia, og ble den foretrukne stilen blant borgerskapet i de nye industri- og provinsbyene. Boliger, sommerhus og offentlige bygg, men også fabrikker, industrikompleks og jordbrukssamvirke kunne gjenkjennes på de abstrakte modernistiske formene.

Byggingen av bydelen Eixample i Barcelona førte byen ut av de gamle bymurene, og utvidet byens grenser. Økonomisk framgang oppmuntret til investeringer innen byggebransjen, og en endring i byggeforskriftene i 1891 førte til endringer i byens topografi og mange nye dekorative element.

I Barcelona la også tre store navn innen modernismen igjen noen av sine aller beste verk: Antoni Gaudí med sin abstrakte forståelse av arkitektur, Joseph Puig i Cadafalch med en mer historisk forståelse og Lluis Domenech i Montaner som omga seg med en hel flokk kunstnere og industriledere. Der var også flere andre arkitekter, blant andre Enric Sagnier, Domenech i Estapa. Dessuten handelsfolk og industriledere, som grevefamilien Güell og greven av Commilla – dynastiet, som var betatt av modernismen og fungerte som viktige sponsorer for disse arkitektene, særlig Gaudí og Domenech i Montaner.